Alt er ikke en dans på roser...

Hei alle sammen!

Jeg beklager for at jeg ikke har vært så veldig aktiv på bloggen de siste ukene. Jeg sa helt i begynnelsen at jeg skulle dele både oppturer og nedturer med dere. Og helt til nå har dere vel egentlig bare hørt om alt som er positivt, fint og flott med å være utvekslingstudent, så nå tenkte jeg at jeg skulle dele noe som ikke er så veldig gøy, men som jeg får ikke gjort noe med.

De første månedene jeg var her var alt egentlig veldig fint, jeg savnet ikke vennene mine og familien min så mye som jeg trodde jeg kom til å gjøre. Jeg har jo forberedt meg på det her helt siden november i fjor, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg gjorde en veldig bra jobb når jeg forberedte meg mentalt.
Men virkelig.... Man klarer aldri å forberede seg på å være borte fra de nære og kjære i 10 måneder. Man kan forberede seg og kanskje gjøre den første tiden enklere for seg selv, men når alt kommer til alt og ting begynner å roe seg, hverdagen har normalisert seg, man har fått nye vaner og nye rutiner akkurat som før og når alt er ikke nytt og spennende lenger begynner hjemlengselen å komme...

Jeg er superstolt over meg selv som klarte å "holde meg" så lenge. Jeg vet at  mange allerede har vært igjennom det jeg går gjennom nå. For noen var det den andre uken hjemlengselen kom, for andre var det etter å ha vært borte i en måned, men for meg kom det etter 3 måneder.

Jeg prøver å holde meg selv opptatt, men som med alt annet, man tar seg ALLTID tid til å tenke på det man ikke skal fokusere på. Om man tenker på det på vei til jobb/skole, når du har pauser f.eks i lunsjen, rett før du legger deg eller at du rett og slett stopper med det du driver med og tenker...
Jeg vet at jeg kommer til å ha de samme vennene jeg hadde før jeg dro når jeg kommer tilbake, jeg vet at familien min savner meg like mye som jeg savner dem og jeg vet at det kommer til å stå noen på Gardermoen å vente på meg når jeg kommer hjem. Men helt ærlig, noen ganger så er ikke det nok. Jeg savner å være sammen med vennene mine, gi en klem til mamma og pappa, le både av og med brødrene mine og jeg savner å bare sette meg på bussen, toget, eller hva som helst med venner på vei til kinoen eller festen som er samme kveld.

Jeg savner når den yngste lillebroren min kommer løpende mot meg, hopper opp på meg og gir meg klem, kysser meg på kinnet og sier: Maria, du er bestevennen min, vi er på lag. Så går vi bort til den eldste lillebroen min og plager vettet ut av han, men han vet like godt som oss at vi gjør det bare fordi vi er glad i han. Jeg savner dagene vi var hjemme alene og gikk ut og lekte gjemsel, hvor vi alle tre løp rundt blokka vi bor i, holdte på å le oss ihjel, jeg husker ikke hvorfor vi lo, men det var ikke akkurat vanskelig å finne oss.

Jeg prøver også å tenke på hvor utrolig heldig jeg er som får oppleve dette. Uten mamma og pappa hadde jeg aldri fått oppleve dette og jeg er evig takknemlig. Dette er en opplevelse og en reise jeg ikke hadde byttet ut, ikke mot noen ting. Jeg har vokst så mye. Jeg vet hva jeg vil etter videregående, og jeg har funnet ut at å reise og oppleve nye ting er noe jeg kommer til å gjøre så lenge og ofte jeg har mulighet. Dette året har satt og fortsetter å sette alt i perspektiv og jeg oppfordrer absolutt alle som har mulighet til å ta et år i utlandet. JA, det er tøft å være borte fra familie og venner, og JA du kommer til å ha dager hvor du bare vil være på rommet ditt å sove eller se på film fordi du savner alt og alle i hjemlandet ditt.

Men, min søte, kjære tante sa til meg før jeg dro: Maria, dette her er 10 måneder av hele ditt liv. 10 måneder av 80 år, det er ingenting. Opplev så mye som mulig, og hvis du mister venner vet du at de ikke var noe å samle på i utgangspunktet. Ekte venner er der for deg i tykt og tynt.
Og henne har helt rett. Når ting ikke går som jeg ville eller hadde håpet så må jeg nesten bare akseptere det og gå videre. Jeg vet i alle fall at jeg har familie og venner rundt meg som er glad i meg og som bryr seg om meg, og det er det ikke alle som har.

Jeg vil bare minne dere på at det er fortsatt mulighet for dere å stemme (på meg, haha :p) som årets reiseblogger. Dere kan stemme én gang per mobil, data, laptop, iPad, iPod, nettbrett osv, så det er bare å være kreative. For å stemme trykker dere HER, og dere finner meg helt nederst på siden.
Tusen takk til dere som allerede har stemt på meg, jeg setter enorm stor pris på det :-)

 

 

 

 

 

4 kommentarer

Unni Amundsen

04.12.2015 kl.08:08

Superstolt av deg jenta mi, og veldig veldig glad i deg:-)

Stooooooooooooooor klem fra mamma

Maria Johnsen

04.12.2015 kl.12:44

Unni Amundsen: <3 <3

Britt

05.12.2015 kl.00:52

Du er kjempeflink Maria. Viktig at du forteller familie og venner om den virkelige hverdagen. Det er dette som er livet..... Og tiden tikker stadig nærmere hjemkomsten 😉 Glad i deg snuppa 💞

Maria Johnsen

05.12.2015 kl.16:30

Britt: er så glad i deg, tante <3

Skriv en ny kommentar

Maria Johnsen

Maria Johnsen

17, Rælingen

Kategorier

Arkiv

hits